Krigshelter uten ære

Asgeir Lode

I Riksarkivet ligger det en mappe med 75 rettsdokumenter. De var hemmeligstemplet fra 1945 til 2015. Dokumentene er en usminket beretning om en mann som påtalemyndigheten mente måtte dømmes for landssvik. Påtalemyndigheten nådde ikke fram med sine påstander. 

 

Landssviksaken i Trondheim byrett mot Fredrik Nannestad Brekke i slutten av mai 1949 endte med full frifinnelse. Han fikk likevel aldri offentlig oppreisning eller medaljer for sin innsats under krigen. Han omkom i en motorsykkelulykke 1. august 1950. 

 

Erik H. Berg fikk et langt liv og døde da han var 92 år. Han ba aldri om det, og fikk heller ingen heder og ære som krigshelt mens han levde. 

 

Her er historien om begge.
 

Slik så Erik H. Berg ut mens han tok en pause fra studier i Oslo og halsprekkende motstandsarbeid under krigen. Fredrik N. Brekke ledet XU-gruppen «Bergljot». Dette bildet viser mannen slik han vanligvis ikke så ut - med farget hår og briller.
Stavanger-jenta Else Ottesen og to andre klassevenninner ble buret inne av tyskerne i fire måneder fordi de hadde nektet en klassekamerat som var medlem av Nasjonal Samling å delta på en klassefest i Stavanger. Slagordet «Ned med NS» og tegnet «H7» på ryggene til disse unge jentene markerer en stille protest mot landssvik, den tyske okkupasjonen og støtten til kong Haakon 7.

 

Pris: 349 NOK

Han fortalte ikke mye.

Egentlig sa han nesten ingen ting om krigen. Riktignok røpet han at han, Erik Holgersen Berg, som student i Oslo fra høsten 1940 til sommeren 1945 hadde vært med på å skaffe midlertidig skjul, dekning og grenselos til Sverige for jøden Wilhelm Reichwald sammen med stavangerjenta Greta Størseth. Reichwald var en av de tre fra Stavanger som overlevde jødeutryddelsene under andre verdenskrig. Reichwald forandret forresten både fornavn og etternavn etter krigen. Til han døde ble han hetende Willy Retting.

I forbindelse med 50-årsjubileet for freden i 1995 fortalte Erik Holgersen Berg at han fra hybelen i tredje etasje i studenthybelhuset i Schulz gate 7 hadde sett agenter fra det norske Statspolitiet (Stapo) og mannskaper fra tyske Gestapo samle seg i bakgården. Datoen var 30. november 1943, og mannskapene der nede i bakgården var kommet for å pågripe studenter i Oslo. Ryktene om de planlagte tyske massearrestasjonene av studenter hadde begynt å svirre i enkelte studentmiljøer alt dagen før.

Nå var det kanskje bare én ting å gjøre for å unngå arrestasjon og det som kanskje verre var. Erik måtte forsøke å stikke av. Han åpnet vinduet. For det var en gesims langs fasaden rett nedenfor vinduet i tredje etasje. Mannskapene der i bakgården så ikke opp. Det kunne han se. Dette var «hans» sjanse. 

Erik Holgersen Berg var altså navnet, og han visste at i nabohybelen bodde det en medstudent, en jente. Så han klatret like godt ut vinduet med ansiktet vendt inn mot veggen. Forsiktig – og der kunne han føle gesimsen under føttene. Som en
edderkopp lirket han seg bortover husveggen mot nabovinduet i håp om at de der nede i bakgården ikke så opp og at nabojenta fremdeles var på hybelen. Han banket forsiktig på vinduet. Sekundene ble en liten evighet. 

Men hun var hjemme. Jenta åpnet vinduet og forsto hva det gjaldt. Og nå måtte de snu seg fort. Hun tok på seg kåpe og en damehatt. Han hadde yttertøy på. Som et fortrolig ektepar gikk de rolig arm i arm ned trappene mens norske statspolitifolk og Gestapo-agenter svermet opp trappen og inn korridorer for å arrestere studenter. 

Rett skal være rett; Erik nevnte at han dessverre hadde måttet slå ned en SS-offiser i Oslo helt på tampen av krigen og at han og andre hadde stått vakt utenfor Møllergata 19 da Vidkun Quisling overga seg. Noe mer enn det sa han egentlig ikke. Esken med skolestilen om sykkelturen til Nazi-Tyskland sommeren 1938 da han var 18 år, den samme esken med rundt 150 brev fra høsten 1940 til senhøstes 1950, de falske id-papirene og passeringssedlene, SS-nålen med dødningehodet, armbindene med fargene til det norske flagget merket «830 S FO2» og XU-gruppen «Bergljot», granatsplinten og flygebladet med «KUNNGJØRING – fienden har kapitulert» hadde han lagret i et kott på loftet. Alt dette kom for en dag – godt og vel ett år etter at han døde, 22. mai 2012. 

Høsten 2014 ble huset ryddet da enken Anny på 94 år flyttet på aldershjem. Hun visste nesten ingen ting om innholdet i brevene. Hun visste bare at mannen hennes, lektor Erik H. Berg, alltid hadde vært en ordensmann og samler helt til sin
død som 92-åring. Han var en mann som tok vare på ting. Det visste også de to voksne barna, Bjørn og Eva. Men de ante heller ikke noe om innholdet i brevene,eller at faren hadde vært XU-agent – og egentlig en helt. 

Og Erik H. Berg fortalte heller aldri de to barna om Fredrik Nannestad Brekke. Enken Anny husket så vidt at det en gang i tiden var litt snakk om den mannen. 

Her er historien om begge.

2018 Dreyer Bok All rights reserved